Av Tord Høivik, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo, JBI

Svingningene er imidlertid større enn det de nakne tallene viser. Fra 2002 til 2003 økte etterspørselen etter studieplasser ved BIBIN med 9%. Det var raskere enn den totale etterspørselen etter høyere utdanning og også raskere enn den generelle søkningen til Høgskolen i Oslo. Fra 2003 til 2004 falt søkningen til BIBIN med 22 prosentpoeng. På landsbasis og ved HiO som helhet fortsatte tallene å stige.

For å finne sammenliknbare tall kan vi sette etterspørselen i 2002 = 100. Hvis søkningen til bibliotek- og informasjonsstudiene hadde fulgt gjennomsnittet av de andre studiene, ville den ligget på 117 i 2004. I stedet lå den på 87 - altså 30 prosentpoeng lavere.

Dette er mer enn en tilfeldig svingning. Studietilbudet vårt har åpenbart blitt mindre populært i konkurransen med andre fag og profesjoner. Statistikken viser at kravene for å bli tatt opp har sunket drastisk fra nittiåra til i dag. Alle som søker på studiet rett fra videregående skole blir nå tatt opp - og nedre poenggrense for de øvrige søkerne har sunket fra ca. 56 til ca. 48 poeng.

Som lærer ved bibliotekstudiet siden 1992 har jeg møtt mange spennende studenter. Bibliotekstudentene har nok, som gruppe, vært litt mer tilbakeholdne og forsiktige enn studenter jeg har hatt i sosiologi, statistikk og fredsforskning. Men bak den stillferdige fasaden har de vært både dyktige og engasjerte. Som det heter i ordtaket: det stilleste vann har den dypeste grunn. Men vil det fortsatt være slik i framtida?

Søkerstatistikken er tankevekkende, men den forteller ingen ting om hvorfor denne utviklingen har skjedd. Derfor kan tallene heller ikke gi råd om hvordan nedgangen den kan motvirkes. Pasienten er ikke like frisk og rørig som tidligere, men vi mangler en diagnose som alle kan enes om.

Er det studiets innhold som har mistet glansen? Er det markedsføringen som svikter? Bør vi se på ytre faktorer som arbeidsløshet og stillingstørke? Eller skjer det en dypere dreining ute i samfunnet - fra lesning til kompetanse, fra litteratur til kunnskap og fra trykte bøker til digitale medier? Som studiet i så fall ikke fanger godt nok opp ...

 Det er tankevekkende at de nye studieretningene ved JBI har langt større tiltrekningskraft. Det viktigste tallet er antall primærsøkere - altså personer som har studiet som sitt førstevalg. I 2004 var hovedtallene slik:

1. Bibliotek- og informasjonsstudiet: ca. 2 primærsøkere per studieplass.
2. Årsstudiet i Arkiv og dokumentasjon: ca. 3 søkere per studieplass
3. Årsstudiet Design og kommunikasjon i digitale medier: ca. 6 søkere per studieplass
4. Bachelorstudiet i Medier og kommunikasjon: ca. 5,5 søkere per studieplass

Bibliotekutdanningen er i gang med å utvikle nye tilbud i arkivfag og i museumsfag. Søkningen til årsstudiet i "Arkiv og dokumentasjon" kan skyldes et "oppsamlet behov". Vi må avvente årets opptak for å se hvordan dette utvikler seg.

"Design og kommunikasjon i digitale medier" har vært et populært tilbud i flere år. Flere utdanninger ved HiO samarbeider om opplegget, og BIBIN har ansvar for opplæringen i informasjonsarkitektur. Det nye bachelorstudiet i "Medier og kommunikasjon" er lagt til journalistutdanningen, og BIBIN har, i hvert fall foreløpig, bare ansvar for et kvart år, altså en svært liten del av studiet.

Jeg har stor tro på et marked for bibliotekfag utenfor bibliotekene. Bibliotekarenes sentrale ferdigheter - knyttet til systematisk organisering og formidling av kunnskap - er ikke bare nyttige, men uunnværlige i en verden av digitale tekster og virtuelle organisasjoner. Jeg frykter imidlertid at utdanningsopplegget i Oslo er så tett knyttet til biblioteket som institusjon, at studenter som vil jobbe utenfor bibliotek, heller velger andre studier. Eller at de hopper av i løpet av de to første årene, som er mer preget av bibliotek enn av informasjon. Vår frafallsprosent ser også ut til å være høy.

Heldigvis har HiOs Senter for profesjonsstudier satt i gang en storstilt og langvarig spørreundersøkelse av studentenes erfaringer gjennom studiet - og senere i yrkeskarrieren (StudData). Denne typen data gir langt bedre innsikt i samspillet mellom studietilbud og studenters holdninger. Jo flere som forsker på dette materialet, jo mer innsikt vil vi få om fagets tiltrekningskraft og om bibliotekarenes sosialisering til yrket.

I første omgang kan vi jo registrere at lærerne - en profesjon som ligner bibliotekarens - også har mistet popularitet. Men året 2003 skiller seg ut: da steg bibliotekarene mens lærerne gikk ned. Hva var hemmeligheten? Ikke vet jeg. Den som forsker, får se.

Tre år er for kort tid til å trekke bastante konklusjoner. Men tilbakegangen fra de gylne nittiåra er stor nok, mener jeg, til at bibliotek-Norge på alvor bør engasjere seg i studiets framtid. Samtidig kan studiet bidra utad ved å bli synligere og tydeligere i det ytre miljøet. Hele bibliotek-Norge merker et økende politisk og teknologisk press. Miljøet trenger den akademiske kompetansen som er bygd opp gjennom de siste ti årene - og mange nevenyttige intellektuelle som uopphørlig blander seg i ting de ikke har noe med.

Jeg føyer til at lærerne - etter mange års iherdig arbeid - har klart å sette skole og læring på det politiske sakskartet. Bibliotekpolitikken er usynlig utenfor bibliotekenes egen krets. Man kan være enig eller uenig med Kristin Clemet - men hun er i hvert fall synlig. Det stormer rundt friskoler og frislepp av data. Selv dagspressen har oppdaget at Bologna er mer enn pølser. Ingen vet hva PISA og TIMSS står for - men det stopper ikke diskusjonen om læringens mål og midler. Avisene bobler over av artikler, og fagfolk fra ulike pedagogiske skoler denger løs på hverandre - noen med balltre og noen med florett.

Moralen er: skal du være synlig, må du være tydelig. Skal du være tydelig, må du tåle at det blåser.

***************

Denne artikkelen bygger på statistiske tabeller basert på tall fra Samordna opptak (SO). Disse tabellene finner du i nettutgaven av artikkelen:

http://home.hio.no/%7Etord/20blog/sokere.htm

Her ligger det også lenker til StudData, til PISA og til TIMSS. Det er vel verd å se nærmere på PISA = OECD Programme for International Student Assessment og på TIMSS= Trends in International Mathematics and Science Study