Artikkel av John-Willy Rudolph, adm. dir. i Kopinor

I desember 1996 møttes representanter for stater som er tilsluttet Bernkonvensjonen for beskyttelse av vitenskapelige, litterære og kunstneriske verk til en treukers diplomatkonferanse i Genève i regi av World Intellectual Property Organization (WIPO). Ett av målene med konferansen var å vedta en traktat som oppdaterer Bernkonvensjonen i forhold til digital teknologi. Traktaten har fått navnet WIPO Copyright Treaty. Men hva med den delen av kulturarven som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett? Er det grunnlag for å spørre om den litterære arven er truet av digital teknologi? Saken gjelder følgende:

I flere land har idealister satt seg som mål å gjøre litterære verk som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett, tilgjengelig i digital form. De to mest kjente prosjektene er "Prosjekt Runeberg" med utspring i Linköping Universitet i Sverige, og "Project Gutenberg" ved Illinois Benedictine College i USA. "Project Gutenberg" har ambisjoner om å gjøre 10 000 elektroniske tekster tilgjengelige i digital form innen utløpet av år 2001. "Prosjekt Runeberg" har gjort en rekke nordiske klassikere tilgjengelige på nettet, bl.a. Ibsen.

Opphavsretten verner et verk i 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår. Etter den tid sier vi at verket er "falt i det fri", og vi kan lage eksemplar av det uten opphavspersonens samtykke. Men åndsverkloven verner fortsatt verket mot forvrengning og sikrer at opphavspersonens navn skal knyttes til verket (de såkalte ideelle rettighetene).

Vil forlagsutgavene forsvinne?
Forlag i inn- og utland har ofte klas
sikere som er "falt i det fri" på sine utgivelsesprogrammer. De slipper å betale royalty til den opprinnelige opphavsmannen eller arvingene. (Er verket bearbeidet eller oversatt av en annen opphavsperson kan selvsagt ny vernetid gjelde for slike utgaver.) Utgivelse av litterære klassikere er krevende og ikke nødvendigvis spesielt lukrativt for et forlag. Ofte vil de økonomiske marginene være svært små.

Når digitale entusiaster på idealistisk grunnlag gjør de samme verkene tilgjengelig i digital form, kan dette selvsagt få konsekvenser for de vanlige forlagsutgavene. Stadig flere av oss får tilgang til effektive skrivere som gjør det enkelt å fremstille papirutgaver av verk som vi får "fri" tilgang til på nettet. Dessuten vil behagelige småskjermer snart gjøre det mulig for oss å ligge og lese "fritt" nedlastede bokverk i hengekøya i hagen. Men fri bruk i egentlig forstand er det selvsagt ikke snakk om: Mens det tidligere var bokforlagene som fikk inntekter på klassikerne, blir det nå telekomselskapene og dataindustrien som tar inn fortjeneste.

Kulturpolitiske konsekvenser

Lykkes de velmenende entusiastene, sier det seg selv at markedsgrunnlaget kan bli revet vekk for de tradisjonelle bokutgavene. Og hvis de forsvinner fra bokhandelen, hva da? Personer som ikke behersker eller har tilgang til datateknologi, vil åpenbart bli rammet, med klare kulturpolitiske konsekvenser.

Betaling for "frie" verk?

Enkelte land har innført lovgivning som medfører en plikt for alle som gir ut åndsverk som har falt i det fri til å betale royalty til kreativitetsfond som kan sikre grunnlaget for at både nye og gamle verk kan utgis, såkalt Domain public payant (DPP). Ganske nylig ble dette systemet innført i Polen. Da kravet om DPP i sin tid ble reist av tyske forfattere, valgte tyske lovgivere i stedet å utvide vernetiden fra 50 til 70 år. Gjennom et direktiv har EU senere harmonisert vernetiden tilsvarende i samtlige medlemsland. Norge har med grunnlag i EØS-avtalen og uten debatt også iverksatt direktivet, og det ventes at USA vil følge etter. European Writers' Congress (EWC), den største sammenslutningen av skribenter i verden, krever fortsatt at DPP skal innføres. Med utvidelsen av vernetiden har lovgiverne vel ønsket å legge kravet dødt.

Man kan spørre om utvidelsen av vernetiden til 70 år var så klokt. Utvidelsen skaper til dels enorme praktiske problemer. Opphavsretten går i arv, og (mange) fjerde generasjons etterkommere kan dermed sitte på rettighetene. I slike tilfeller kan det bli umulig å spore opp rette vedkommende for å få samtykke til å utgi et verk. Innføring av domain public payant ville kanskje på en bedre måte kunnet skape balanse mellom elektroniske og tradisjonelle utgivelser.

Hva med konkurranselovgivningen?

Bokforlagene har gjennom konkurranselovgivingen et selvstendig vern mot urimelig utnyttelse av deres utgivelser - uavhengig av åndsverklovens regler om vernetid . Den som publiserer konkurrerende digitale utgaver, risikerer søksmål på dette grunnlaget. Til nå har så vidt jeg vet ingen forlag tatt slike rettslige skritt.

Utarming?

Det velkjente ordet om at det er vanskelig å spå, og særlig om fremtiden, gjelder også her. Min vurdering er at vi utvilsomt risikerer kulturell utarming hvis bokutgaver av klassiske verk forsvinner som følge av digital teknologi. En av instansene som kan bidra til å motvirke en slik utarming, er bibliotekene. Derfor er det også bekymringsfullt at myndigheter i de fleste industrialiserte land stadig reduserer bibliotekbevilgningene.

Denne typen problemstillinger beskjeftiget diskusjonen i Genève i desember seg ikke med. Men for rettighetshavere og brukere kan utarmingen av kulturarven raskt bli en utfordring som må tas på alvor.