Kronikk
Av Øistein Hølleland.

Det er forståelig. I en verden der det konkurreres om det meste, er leseferdigheter en klar indikator på hvem som vil vinne i konkurransen om samfunnsmessig kvalitet på alle nivåer. Gode leseferdigheter er som kjent mer enn en nødvendig forutsetning for den enkeltes læring, selvforståelse og faglige og sosiale utvikling. Leseferdigheter setter rammer for hva som er mulig å oppnå innen all privat og offentlig virksomhet.

Jeg har i flere tidligere artikler og kronikker i Dagbladet, Aftenposten og Bibliotekforum dokumentert at det står dårligere til enn det vi kunne forvente når det gjelder leseferdigheter og lesevaner i Norge enn i land "vi liker å sammenlikne oss med". Da er det foruroligende at norske myndigheter og politikere ikke forstår alvoret i situasjonen og dels vegrer seg for å handle, dels fatter vedtak som vil bidra til å sementere eller til og med forverre situasjonen.

Den store PISA-undersøkelsen (Programme for International Assessment) ga et dekkende bilde av 15-åringers kunnskaper og evne til å reflektere over egen kunnskap innen lesning, matematikk og naturfag i 31 land. Rett før jul i 2001 kom den første rapporten der hovedvekten var langt på lesning. I de nye undersøkelsene som vil bli publisert i 2003 og 2006 vil hovedvekten bli lagt på matematikk og naturfag. I rapporten om lesning kom Norge på 13. plass. Kanskje ikke så verst vil noen si - sånn midt på treet. Den som vil se det positive i situasjonen kan også peke på at Norge har tatt innpå de beste hvis vi sammenlikner resultatene med den nesten like store IEA-undersøkelsen blant 14-åringer fra 1991. Men ennå er det slik hos oss at 20 prosent av våre elever leser så dårlig at de ikke mestre dagliglivets skriftlige tekster. Mest foruroligende er likevel nivåforskjellene mellom gutter og jenter i Norge. Andre land er dessuten betydelig flinkere enn oss til å heve de svakeste leserne opp på et akseptabelt nivå.

Det har vært vanlig å oppfatte Norge (i Norge og i utlandet) som et egalitært samfunn, men det er på tide å innse at det er lenge sida sosialdemokratiets glansdager. Enhetsskolen er forlengst begynt å forvitre. Bilioteksfilialer legges ned i foruroligende tempo. Stadig flere foreldre stiller spørsmål ved om deres "lokale" skole holder mål. I et av verdens desidert rikeste land, har flere og flere kommuner problemer med å opprettholde driftsbudsjett på et minimumsnivå. Vi har fått de første eksemplene på offentlige skoler der foreldre har aksjonert for foreldrebetaling, og antallet privatskoler øker.

I denne situasjonen utskriver norske politikere en medisin som kan gjøre vondt verre. I november 2000 vedtok Oslo bystyre sak 619/2000 "Evaluering, åpenhet og oppfølging i Oslo-skolen, noe som innebar en oppsiktsvekkende offentliggjøring av skolenes resultater. Hovedkonklusjonen i rapporten "Dybdevurdering i Osloskolen 2002. Hvor godt leser elevene? (foretatt av Skoleetaten i Oslo og LÆRINGSlaben) er imidlertid interessant. Oslo ligger såvidt over landsgjennomsnittet i leseferdigheter, for elever med norsk som førstespråk. Ca.19% prosent av elever i 2.klasse med norsk som førstespråk ligger under såkalt kritisk grense for leseferdighet, mot 20 % for landet som helhet. For elever med norsk som andrespråk er resultatet at mer enn 50% ligger over kritisk grense. Hovedkonklusjonen avsluttes med følgende tilslørende setning. Utfordringene med henblikk på leseforståelse er ulike, avhengig av skolenes geografiske plassering.

Det rapporten tier med, er at skolenes resultater på dramatisk vis følger den gamle sosio- økonomiske klassdelingslinjen i hovedstaden. Særdeles dårlig kommer skoler ut med mange minoritetspråklige elever, enten disse ligger i sentrum (øst) eller i drabantbyer (øst og nord). De skolene som gjør det overlegent best, er skolene på vestkanten, Vindern, Korsvoll, Disen, Tåsen. Bare én drabantbyskole kommer blant de ti "beste", Lambertseter. Men det er til gjengjeld den eldste drabantbyen i Oslo.

Resultater fra grunnkurs i videregående skole viser en imponerende sosiale stabilitet i leseferdigheter. Mens tallet på svært gode lesere er svært høyt på vestkantskolene Oslo Katedralskole (ca. 63 %), Berg (57%) og Persbråten (50%), ligger flere av østkantskolene svært lavt, mellom 17 og 35 %.

Rapporten viser også andre sammenhenger vi kjenner godt fra før. At det er en sammenheng mellom foreldres utdanning samt barn og ungdoms leseferdigheter og karakterer. Framfor alt kan vi lære (om vi noensinne hadde tvilt på det) at det leses betydelig bedre i hjem med mange bøker enn i hjem med med få.

Spørsmålet vi bør stille oss er dermed; hva vil offentliggjøringen resultere i? Er det for eksempel sannsynlig at offenliggjøringen vil resultere i politiske beslutninger som innebærer en massiv overflytting av ressurser (penger, dyktige lærere, læremidler, skolebibliotek og materielle ressurser) fra vest til øst - der de trengs mest? Og tror vi på at offentliggjøringen vil virke som et incitament for taperskolene til ytterligere satsing på og forbedring av læringssituasjonen?

Det gjør ikke jeg. Slik det politiske bildet i Norge er i dag, er det er all grunn til å frykte det motsatte. En umiddelbar, sannsynlig virkning av offentliggjøringen av elevenes leseferdigheter ved de ulike skolene, er at de bydelene og skolene som viser gode resultater, vil virke som en magnet på foreldre, lærere og elever med ambisjoner (på egen vegne). Dermed kan den indirekte virkningen av offenliggjøringen nokså snart kunne avleses også på boligprisene. Det politiske flertallet som gikk inn for offentliggjøring, gjorde altså et genialt trekk for å heve verdien på sine egne eiendommer, og gjøre det tilsvarende vanskelig for foreldre og elever med f. eks. minoritetsbakgrunn å forbedre sitt utgangspunkt.

Oslo kommunes offentliggjøring av resultater fra leseferdighetstester kan komme til å skade mer enn vi aner. Offentliggjøring er i beste fall unødvendig. En av konklusjonene i PISA-rapporten var "Look to Finland". Vårt østlige naboland, Finland, kom som kjent best ut i undersøkelsen, med hensyn til leseferdighet. Spørsmålet er hva de gjør annerledes enn oss. Forskere som har undersøkt dette, peker på flere forhold. Grunnleggende er den bevisste, finske satsingen på bibliotek og skole over tid. Finland bruker for eksempel omtrent dobbelt så mye penger på bibliotek per innbygger som Norge, har mer enn dobbelt så mange biblioteksansatte, fem ganger så mange mobile enheter og er kommet betydelig lenger i utbyggingen av IKT. Så er også utlånet av bøker fire ganger så høyt som i Norge. Skolen, derimot, koster det finske samfunnet faktisk noe mindre enn i Norge. Men lærerne har minst seks års utdanning og de har flere velferdstilbud. Et av de viktigste velferdstilbudene for elevene er, sett med mine øyne, at de serverer varm mat på skolene. Dessuten har de et egen ordning med spesiallærere som elever med leseproblemer kan oppsøke for å forstå teksten i lærebøker. Spesiallærerne tester lesekunnskapene til alle elevene ved skolen og lager individuelle program for elevene. På den måten får de elevene som trenger det, mellom 10 -20 % av elevmassen, tett oppfølging. Det viktigste er likevel den grunnleggende leseopplæringen. Foreldre blir engasjert til å lese med sine barn minst 15 minutter hver dag i hele barneskolen, for å sikre at alle, så tidlig som mulig, behersker den mekaniske lesningen.

Grunnskolene i Finland har stor frihet til å organisere undervisningen. Landet har ingen sentral læreplan, bare et såkalt "læreplandokument" som kommunene kan utforme sine egne læreplaner ut fra. Dermed er det strategiske ansvaret for undervisningen, og dermed også for leseopplæringen, brakt ned på et nivå som skolene, elevene og foreldrene kan forholde seg til. Vår sentrale opplæringslovgivning plasserer ansvaret hos lovgiverne og lar dermed lærere og skoler slippe unna, selv om de år etter år avgir elever til videregående skoler og samfunnet for øvrig, som ikke kan lese. Å henge ut enkeltskoler, som av komplekse årsaker har opplæringsansvar for fremmedspråklige elever og store grupper med ressurssvake familier, er ingen løsning. Men løsninger fins, også for Østkanten - i øst.

Øistein Hølleland er forfatter, tidligere lærer og formann i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere i perioden 1990 til 96, hovedstyremedlem i NBF fra 1996 til 2000.