Første del handler om folkebibliotekenes betydning for samfunnet. Andre del handler om hvordan bibliotekenes virksomheten kan måles. Det er min kollega Niels Ole Pors fra Danmarks Biblioteksskole som står bak prosjektet og rapporten. Han er en ekspert på bibliotekledelse området - og har levert en god, oppdatert og mangesidig framstilling beregnet på praktiserende bibliotekarer. Og rapporten er like relevant for Norge som for Danmark.

Biblioteket som organisasjon
Første del forteller om ulike tilnærminger til ”måling av bibliotek”. I praksis blir dette en innføring i ulike organisasjonsmodeller – eller måter å analysere organisasjoner på. Begrepene, modellene og metodene er ikke spesifikt bibliotekfaglige, men ganske allmenne. Deler av stoffet gjelder alle typer moderne organisasjoner, mens andre er mest relevante for offentlige virksomheter.
Men eksemplene kommer selvsagt fra bibliotekmiljøet. Pors nevner for eksempel bibliotekets rolle som læringsrom – og trekker bl.a. fram disse punktene:
1. Læring blir mer kollektivt eller kollaborativ. Det innebærer færre individuelle leseplasser og flere grupperom, gjerne med utstyr for produksjon og visning.
2. Brukerne har ulik læringsstil og –atferd. Derfor bør det lages ulike små læringsmiljøer rundt om i lokalet.
3. Omfanget av selvbetjening vil øke. Det betyr at også personalet bør spres utover i lokalene.
4. Tverrfaglige studier og interesseområder er i vekst. Da må samlingene settes sammen og presenteres på nye måter.

En balansert modell
Pors er inspirert av ideene bak Balanced Scorecard (BSC) – en analysemodell som vil unngå ensidig vektlegging av noen få faktorer. Et bibliotek som bare så på utlånet – eller bare på besøket – eller bare på lønnsutgiftene – eller bare på driftsbudsjettet, ville ha en ubalansert tilnærming.
I del 2 kommer Pors med konkrete forslag til et balansert indikatorsett. Han presenterer en liste på tjue indikatorer, fordelt på fem delområder: informasjonsressurser, innovasjon og læring, interne arbeidsprosesser, brukere og endelig økonomi og verdi for lokalsamfunnet. Dette heftet er på nesten seksti sider, slik at det blir god plass til å diskutere og begrunne hvert enkelt område og hver enkelt indikator.
I forhold til dagens norske statistikk representerer innovasjon og læring en nyhet. Her søker Pors både å fange opp organisasjonens innovasjonsevne og den enkelte medarbeiders faglige utviklingspotensial. I begge tilfeller dreier det seg om læringsevne – og dette er åpenbart en viktig dimensjon når verden utenfor stiller nye krav.

Læringsindikatorer
De fem ”læringsindikatorene” Pors foreslår, er
1. Antall medarbeidere som har deltatt i utviklingsprosjekter (prosent)
2. Antall medarbeidere som har deltatt i ekstern kompetanseutvikling (prosent)
3. Andel av budsjettet som brukes til kompetanseutvikling
4. Fraværsprosent (sykefravær, omsorgsfravær, offentlige verv)
5. Personalets vurdering av lederne i organisasjonen
Alle kan være enige om at innovasjon og læring er en viktig dimensjon som bør måles. Problemene oppstår når vi skal gå fra dimensjon – som er noe allment og abstrakt, til indikator – som er noe spesifikt og konkret. Grupper og komiteer som skal foreslå indikatorer, stopper ofte opp på dette stadiet i prosessen. Løsningen er ikke å diskutere seg fram til det ideelle indikatorsettet. Vi bør heller prøve ut ulike indikatorer i vår sosiale praksis og studere hvordan de virker.  Måleinstrumenter utvikles best ved at de blir brukt.

Plan og handling
Rapporten fra Niels Ole Pors tilhører en velkjent bibliotekfaglig sjanger, som vi kan den statistiske arbeidsplan.  Slik planer foreslår en serie konkrete tiltak som bibliotekene kan eller bør gjennomføre. Den store svakheten ved denne sjangeren er frikoplingen fra en eksisterende statistisk praksis. Metodene kan i prinsippet gi oss mye relevant kunnskap. Men forslagene forplikter ingen konkrete bibliotek til faktisk å ta dem i bruk.
Skal bibliotekene arbeide kunnskapsbasert, må dette gapet mellom metodikk og praksis overvinnes. Da kan vi enten ta utgangspunkt i den eksisterende bibliotekstatistikken - som bibliotekene er pålagt å rapportere - og utvikle den i tråd med moderne forståelse av indikatorer. Dette er den veien som KOSTRA fulgte i 2006 og som ABM-utvikling slo inn på i 2007.
Alternativt kan bibliotekene selv utvikle og prøve ut nye indikatorer i sin egen statistiske praksis. Dette er det alternativet det tyske bibliotekmiljøet valgte da BIX-systemet ble etablert.. Trafikktellingene i Lillehammer og Drammen har samme karakter. Vi nøyer oss ikke med å planlegge, men lar prosjektet omfatte både plan og handling.
Det danske prosjektet er godt forankret i det danske bibliotekmiljøet. Danmarks Biblioteksforening var oppdragsgiver, men Biblioteksstyrelsen (som står for den løpende statistikken), Bibliotekslederforeningen, Bibliotekarforbundet og Børne- og Kulturchefforeningen deltok i referansegruppa. Selve rapporten gir en utmerket oversikt over den engelske, den tyske og den amerikanske debatten om bibliotekindikatorer – i tillegg til den skandinaviske.
Det er mange likhetstrekk mellom BIX og det danske indikatorprosjektet. Jeg håper derfor danskene vil følge opp hundreårsrapporten med konkrete tiltak – og gjerne i liten skala. Finpussen og den store enigheten kan vente. Det er viktigst å starte å måle. Jeg sier som Leibniz: calculemus.

Av Tord Høivik, førsteamanuensis, JBI, Høgskolen i Oslo