Av Tord Høivik, førsteamanuensis Høgskolen i Oslo, JBI

Norge har ett av verdens mest omfattende lovverk når det gjelder pliktavlevering. Det som blir levert, oppbevares i hypermoderne sikringsmagasiner – i den tidligere jernverksbyen Mo i Rana.

Furre-utvalget og politikerne i Nordland hadde store visjoner. Her skal dokumentene kunne overleve i tusen år – lenge etter at Norge har smeltet sammen med Europa og Europa har smeltet sammen med resten av verden.

Men teknologien ruller videre. Loven ble vedtatt, og magasinene opprettet en god stund før Internett snudde bibliotekets verden på hodet. ABM-utviklings svar på den digitale utfordringen er presentert i Bibliotekreform 2014. Nasjonalbibliotekets svar er en ny visjon: De fysiske samlingene skal digitaliseres – i sin helhet – i løpet av 10-15 år. Utredningen og visjonen innebærer to ulike strategier. Utredningen er et fornuftig, men ikke et oppsiktsvekkende dokument. Visjonen er oppsiktsvekkende, men ikke særlig fornuftig.

Fra splittelse til tautrekking
I de gode gamle dager, for åtte-ti år siden, var norsk bibliotekvesen dypt splittet. De tre fremste lederne - bibliotekdirektøren, riksbibliotekaren og nasjonalbibliotekaren – halte og dro i hver sin retning. Norsk Bibliotekforening ønsket seg inderlig et samlende bibliotekorgan med en sterk og tydelig ledelse, som Biblioteksstyrelsen i Danmark. I stedet fikk vi ABM-utvikling - en politisk konstruksjon uten forankring i de faglige miljøene.

Nå er det ABM-utvikling og Nasjonalbiblioteket som drar i hver sin retning. I denne kampen har Nasjonalbiblioteket – etter diverse indre bruduljer - fordel av en fast og tydelig hierarkisk struktur. Nasjonalbibliotekets styre, som ble opprettet i 2001 for at NB skulle komme på linje med andre organisasjoner, ble stille og rolig avskaffet i 2005. Her er det ingen tvil om hvem som bestemmer. 

Direktoratet ble etablert for å drive ABM-politikk. På det nasjonale plan viste dette seg å være en umulig oppgave. Nye faglige sektorer kan ikke stampes opp av jorda. Museumsfolket er bare så måtelig interessert i bibliotek – og vice versa. ABM-tankegangen og den nye organisasjonen står samtidig i veien for et strategisk grep om bibliotekpolitikken. Det er lov å ta feil – men viktig å ta lærdom av dem.

Det trehodede ABM-trollet med sine sterke bånd til Kulturdepartementet kan ikke måle seg med NB når det gjelder faglig tyngde og politisk slagkraft. Nasjonalbiblioteket har over tre hundre ansatte. På bibliotekområdet har ABM-utvikling kanskje tredve. Direktoratets styrke er det nære samarbeidet med resten av bibliotekmiljøet og spesielt med folkebibliotekene. 

Direktoratet tenker mer i det små, men i riktig retning. ABM-U har valgt en utprøvende strategi – og da er mange små eksperimenter bedre enn ett gigantisk prosjekt. Hvis de to kunne slå sine storartede faglige ressurser sammen, ville vi få det vi virkelig trenger: en visjonær strategi som skjønner hva en gjennomgripende digitalisering av samfunnet faktisk innebærer.

Nasjonalbibliotekets samling rommer stort og smått, likt og ulikt. Samlingene omfatter – sto det på hjemmesiden i mars - 4.700.000 aviser, 1.300.000 bilder, 450.000 bøker, 250.000 timer film, 4.000.000 håndskrifter, 180.000 kart, 2.500 lydbøker, 80.000 timer musikk, 40.000 plakater, 1.000.000 timer radio, 850.000 tidsskrift, 1.900.000 småtrykk.

Bare en brøkdel av dette er av interesse for flertallet av dagens brukere. Hva framtidas forskere vil utnytte, vet vi ikke i dag. Siden materialet hviler trygt og godt i Rana, er det ingen grunn til å digitalisere alt i første runde. Det de fleste brukere trenger, er ikke adgang til digitale filer i og for seg, men til et materiale som er godt tilrettelagt – og som dermed innbyr til praktisk bruk.

I årene som kommer blir alt digitalisert og søkbart på Internett, sier Nasjonalbiblioteket.  Men alt avhenger av tidsperspektivet. De mest sentrale deler av den trykte kulturarven bør digitaliseres raskt. Resten kan trygt vente noen tiår.

For bibliotekbrukerne og bibliotek-Norge er andre digitale behov langt mer presserende. Den største og viktigste målgruppen er ikke et par tusen akademiske forskere, men flere hundre tusen skoleelever, studenter, lokalhistorikere, journalister, bloggere og annet skrivende folk.  For disse brukerne bør de mest etterspurte og mest anvendbare ressursene komme først.

I en årrekke har American Memory vært kongressbibliotekets store presentasjon av USAs kulturarv på nettet. Library of Congress, forteller en amerikansk bibliotekar - found that American Memory Project wasn’t reaching the audience they hoped for – i.e., K-12 sector. Too hard to use.  Og K-12 sektoren er nettopp skoleverket, fra barnehagen (Kindergarden) til den avsluttende tolvte klassen i high school. NBs forsøk på å gjøre Ibsen tilgjenglig for skoleelever i Kongsberg viste tydelig hvor krevende denne oppgaven. Rapporten fra ”Tilgjengelig-prosjektet” er spennende lesning.

Kulturarv er et honnørord. Vi tenker på Snorre og Holberg og Ibsen. Men det meste av arven er langt mer hverdagslig. Halvparten av Deichmans storslåtte bokgave til Oslo i 1785 har aldri blitt lånt ut, forteller Nils Johan Ringdal. Hvor mange vil kaste seg over bøker som Døderleins Forelæsninger over Mathesis Pura og Land-Maalingen (1770) eller Christopher Hammer: Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter fra 1780?

NBs plan er å digitalisere omtrent ti prosent av samlingene hvert år. Jeg tror brukerne er mer tjent med en prosent per år – som til gjengjeld bør være tilrettelagt for gjenbruk. Det er ikke nok å konvertere tekstene. Skal stoffet settes i omløp, må det organiseres, kommenteres og tilrettelegges for amatører. Materialet må plasseres i meningsfulle kontekster. Produktene må spres. Og da må andre miljøer og profesjoner trekkes inn - utgivere og undervisningsinstitusjoner, lærings- og informasjonsarkitekter, pedagoger og grafikere, historikere og geografer. For ikke å snakke om resten av bibliotek-Norge.

En prosent vil gi oss 47.000 aviser, 40.000 håndskrifter, 19.000 småtrykk, 18.000 kart, 13.000 bilder, 10.000 timer radio, 8.500 tidsskrifter, 4.500 bøker, 2.500 timer film, 800 timer musikk, 400 plakater og 25 lydbøker i året. Jeg tror det holder.