Tekst: Ragnar Audunson

Samrøre med BIBSYS

Bibliotekarene tilhører en profesjon hvor den viktigste faglige organisasjonen på feltet – Norsk bibliotekforening - velger å arrangere sitt nasjonale faglige møte sammen med BIBSYS - en av de store aktørene på markedet for biblioteksystemer.

Når den sentrale faglige organisasjonen i en slik grad lar organisatorisk hensiktsmessighet erstatte prinsipiell tenkning, er det ikke rart feltet får problemer med å holde tunga rett i munnen når en står overfor den type situasjoner som nå diskuteres i forbindelse med samarbeidet mellom den amerikanske ambassaden og biblioteket i Stavanger.

Et redskap for norsk kulturpolitikk

Noen har sammenlignet støtten Stavanger bibliotek skal få fra den amerikanske ambassaden med de bøkene norske folkebibliotek får fra Kulturfondet gjennom innkjøpsordningen. Slike paralleller holder naturligvis ikke. Innkjøpsordningen er et instrument i norsk kulturpolitikk. Bibliotekene skal være redskap for å realisere denne
politikken. Det er en av grunnene til at de finnes.

Men bibliotekene er ikke redskaper i realiseringen av fransk, svensk, tysk eller amerikansk kulturpolitikk. Det betyr ikke at det ikke kan være samsvar mellom et
ønske fra ulike lands ambassader om samarbeid med norske folkebibliotek og folkebibliotekenes kulturpolitiske oppdrag og målsettinger. Poenget er at det må være dette oppdraget og disse målsettingene som må være utgangspunktet for å vurdere og ta standpunkt til samarbeidsforslagene.

Tilbud må vurderes konkret

Tar vi bibliotekenes kulturpolitiske oppdrag og mål som utgangspunkt, betyr det at det ikke finnes noe abstrakt ja/nei standpunkt med hensyn til om det er rett eller galt å si ja til den type samarbeid som nå diskuteres i Stavanger. Det må vurderes konkret.

La oss ta et eksempel: Tenk om kinosjefen i Stavanger fikk et tilbud fra den amerikanske ambassaden om et samarbeid for å gjøre amerikansk film mer tilgjengelig. Det lages svært mye svært bra film i USA. Men er det et kulturpolitisk
problem i Norge at amerikansk film er lite tilgjengelig? Svaret her er åpenbart nei.

Dominansen av filmer fra USA på bekostning av for eksempel europeisk film defineres av mange som en kulturpolitisk utfordring. Hvis Stavangers kinosjef har et allsidig filmtilbud som mål - er det da i samsvar med dette målet å gå inn i et samarbeid som i enda sterkere grad vil øke dominansen av amerikanske filmer?

Sannsynligvis ikke. Derimot kunne det utmerket godt være i samsvar med et slikt allsidighetsmål å inngå samarbeid med ambassader eller andre institusjoner for å øke
tilgjengeligheten av russisk, indisk, tsjekkisk, fransk, kinesisk eller tysk film.

Det kan godt tenkes at det samme resonnementet er gyldig også for bibliotekenes del av kultursektoren. Problemet er ikke den manglende tilgangen på skjønnlitteratur og faglitteratur fra USA - problemet er kan hende den dominerende plassen som denne litteraturen har og den dårlige tilgjengeligheten til og svake kunnskapen vi har om skjønn- og faglitteratur fra andre land.

Allsidighet som mål

Da kan et samarbeid med den amerikanske ambassaden bli problematisk - ikke prinsipielt, men i forhold til de kulturpolitiske utfordringene vi står overfor og målet om et allsidig tilbud. Derimot kan et samarbeid med Japan eller Frankrike eller Italia
utmerket godt være i samsvar med det allsidighetsmålet som forøvrig er nedfelt i Lov om folkebibliotek.

Et annet eksempel på nødvendigheten av å tenke konkret: en av debattantene på Biblioteknorge stilte følgende spørsmål: Biblioteket i Haugesund samarbeider med Haugesund avis. Blir det galt? Nei, det blir ikke galt.

Men om det i Haugesund finnes to eller flere aviser som står for ulike politiske syn og konkurrerer, vil det kunne svekke bibliotekenes troverdighet som en upartisk arena for demokrati og meningsdanning at en knytter seg til en av disse. Da blir det galt.

Både konkret og prinsippielt

I punktene foran har jeg pekt på nødvendigheten av å tenke konkret i forhold til bibliotekenes mål og oppgaver. Men det er også nødvendig å tenke prinsipielt. IFLAs og UNESCOs folkebibliotekmanifest slår fast at folkebibliotekene må finansieres av myndighetene på nasjonalt og lokalt plan. Bak det ligger det formodentlig en prinsipiell tanke om nødvendigheten av å skjerme bibliotekene fra kommersielt og politisk press.

I de aller fleste konkrete enkelttilfelle, herunder det aktuelle tilfellet i Stavanger, vil man sannsynligvis kunne si: dette er ikke så farlig, dette skal vi klare å håndtere uten at det går på den faglige integriteten løs. Om NHO vil finansiere et næringspolitisk hjørne, LO et arbeidslivsbibliotek, den britiske ambassaden et britisk hjørne og den
amerikanske ambassaden et American corner uten å stille krav til innhold og medievalg, kan slike forslag enkeltvis og hver for seg synes uproblematiske.

Biblioteket får tilført ressurser i en anstrengt budsjettsituasjon og beholder tilsynelatende faglig kontroll og integritet. Men bidrar ikke dette til å undergrave bibliotekene som et ansvar for myndighetene slik IFLA/UNESCO-manifestet legger opp til at de skal være?

Kommersielt og politisk press

Var det ikke nettopp en slik prinsipiell bekymring som var en av de viktigste grunnene til at bibliotekmiljøet i fjor gikk til prinsipiell kamp mot bruk av frivillige for å hindre nedlegginger av bibliotekavdelinger i en anstrengt budsjettsituasjon? Og i sum - vil
ikke slik finansiering fra hver for seg velmenende, kilder bidra til å bygge ned forsvaret mot kommersielt og politisk press? ?

I skolen står en overfor lignende vurderinger når en skal ta standpunkt til reklame i
lærebøker. Både lærerne og lærebokforfatterne har helt sikkert integritet nok til at slik reklame på kort sikt ikke vil påvirke det som skjer i skolestua. Allikevel kan det på lang sikt påvirke hva slags skole vi får. Slik er det med den aktuelle saken i Stavanger også.

Ragnar Audunson

Artikkelen, som opprinnelig er skrevet for Stavanger Aftenblad, er gjengitt etter avtale med forfatteren.